25. oktober, på Peking University Gymnasium, lanserte Xiaomi Mi Note 2. Smarttelefonen arvet designet fra Note-serien og oppfylte ønskene til alle Xiaomi-fans når det gjelder maskinvare. En av perlene til enheten er OLED-skjermen, men hva er spesielt med den?
Styrkene til en OLED-skjerm sammenlignet med en LCD er:
- Lavere tykkelse (1/3 av LCD-skjermen) og lettere vekt
- Fast tilstand, ikke flytende, støtsikker
- Bredere visningsvinkel, klart lavere forvrengning
- Lavere responstider, ingen feil
- Visning mulig selv ved -40 ℃
- Større fargespekter og kontrast, ingen luminans for svart
- Større effektivitet ved høy lysstyrke, redusert forbruk
- Produsert basert på forskjellige materialer som gjør det mulig å lage buede skjermer.
OLED-skjermer har imidlertid ulemper. Kostnaden for en vanlig flatskjerm av denne typen er høy (selv om den er det samme som en high end LCD) og er strengt knyttet til oppløsningen. De fleste OLED-er bruker ikke det klassiske RGB-oppsettet (Samsungs OLED bruker for eksempel PenTile-matrisen). LCD-skjermen er en "田" (Tian) glyph med piksler arrangert horisontalt og vertikalt, mens i OLED er pikslene vinkelrett på diagonalen. Dette gir inntrykk av taggete kanter når du ser på tekst med for lavt piksler per tomme-forhold. Den eneste måten å motvirke svakhetene til OLED-skjermer er derfor å øke oppløsningen.
Mi Note 2 har en 1080-tommers 5,7p OLED-skjerm levert av LG. Selv om kvaliteten på skjermen er utmerket, er det godt rom for forbedringer. Minste lysstyrke, i løpet av nattetimene, er fortsatt blendende, visningsvinkelen er ikke den beste og det kan være tilfeller av delvis fargetap når du ser på skjermen fra sidene. Note 2-skjermen er imidlertid den første buede OLED-en som har blitt masseprodusert av LG, og det er forståelig at resultatet ikke er perfekt.
Men så forsto jeg ikke: er det PenTile-matrise eller RGB?